Lettere inspirert av dette og dette.
Jeg husker fortsatt første gangen jeg traff deg.
Jeg gikk første året på videregående og var hjemme alene, dere var russ og måtte absolutt komme på besøk midt på natta. Du gikk i klassen til noen venner av meg, og du sa du hadde sett meg før. En gang dere kjørte forbi meg, noen ganger på bussen, en gang du var på skolen min..
Hvorfor la du sånn merke til meg?
Jeg la ikke så veldig merke til deg den første kvelden. Ikke da.
Jeg traff på deg noen ganger til i løpet av russetida deres, og du var alltid så oppmerksom.
Så begynte du å sende meg meldinger og en og annen mail. Du fant ut hva jeg kalte meg på nett og vi ble kjent der også. Og du ringte meg. Alltid midt på natta, alltid mens du var full.
Etter ei stund fikk jeg vite at du hadde dame. Ei lita, mørkhåret ei. Søt var hun også, og dere hadde vært sammen lenge. 3 år. Det var en hel evighet på den tida. Jeg fikk vite det så tidlig at jeg ikke følte meg lurt, men etter såpass lang tid at det var for seint. Du hadde fanget meg.
Det var ikke utseendet som gjorde det. Du var ikke den peneste jeg hadde sett, og du var lav. Og spesielt i fylla var du ganske barnslig. Men du var så sjarmerende. Du visste hva du skulle si, og du sa det med en iver som gjorde meg ør.
Vi var bare venner. Vi snakket om helt vanlige ting. Og at jeg var søt. Men det var bare når du var full, så det telte ikke. Om morgenen gikk bussen din forbi busstoppet mitt. Men det gikk mange busser, og vi traff ikke alltid. Men vi prøvde. Hver morgen tok jeg en ekstra sjekk i speilet, hver gang bussdøra åpnet seg var jeg spent.
Jeg husker du var med kameraten min opp på skolen vår en gang. Du kom inn i klasserommet vårt. Venninnene mine sa at jeg hadde smilt fra du kom til du gikk. Jeg husker bare dialekta di.
Det gikk som det måtte gå. Mange, lange samtaler om natta. Meldinger. Til slutt endte vi på samme vorspiel. Det handlet bare om oss, og i byen snek vi oss unna. Nede på kaia gikk det for langt. Det var bittersøtt. Så kom de andre, og resten av kvelden er ei tåke.
Etterpå fikk jeg vite at det hadde skjedd noe i familien til kjæresten din den helga. Da våknet jeg. Jeg ville ikke, kunne ikke, ønsket ikke å være den jenta. Den andre jenta. Hun som ikke vet forskjell på mitt og ditt. Jeg var singel, og jeg vet at skylda lå på deg. Men jeg orket ikke mer.
Etterpå latet vi som ingenting hadde skjedd. Men det var ikke det samme, og det kom det aldri til å bli. Det som hadde bygget seg opp så lenge hadde eksplodert, og det kunne ikke settes sammen igjen. Men det forstod ikke du. Du fortsatte å ringe til meg når du var full, og du tok ikke hintet.
Jeg var så full av blandete følelser. Jeg må ha sendt ut tusen forskjellige, miksede signaler, og du skjønte ikke hva du skulle gjøre. Så du gjorde det du ikke burde, du presset på. Det endte med at jeg ble kort og kjølig, og alt rant ut i sanden.
Nesten et halvt år senere traff jeg deg igjen. Du hadde begynt på høyskolen, og kjemiklassen min skulle ha lab der. Du var på vei ut døra, jeg var på vei inn. Du låste blikket mitt, og jeg klarte så vidt å si hei. Så var du borte igjen.
Helga etter ringte du igjen. Sa at jeg hadde ødelagt hele uka di, du hadde ikke tenkt på annet. Pulsen din hadde løpt løpsk, jeg var så fin…på håret.
Hva tenkte jeg? Var jeg over deg da?
Jeg hadde ikke tenkt så mye på deg i det siste. Jeg hadde fått følelser for en annen. Men der var du igjen. Men det samme var kjæresten din. Jeg kunne ikke, ville ikke, orket ikke.
Men jeg hadde så lyst. Hva om..?
Så ble det alvor mellom meg og Øyvind. Og jeg ble russ. Var det virkelig to år siden jeg møtte deg? Så møttes vi igjen, denne gangen var det jeg og ikke du som var russ. Du ville gi meg en knute i lua. Nå var jeg også opptatt. Og jeg er ikke den jenta. Ingen vil vel såre kjæresten sin, men jeg er ikke den jenta som gjør det likevel. Jeg nekter. Venninna mi sa til deg at nå var jeg opptatt, nå var det for sent. Du sa ingenting. Så jeg ba deg vel ryke og reise. Det var vel ikke så pent gjort, men det lå mye bak. Mye såret stolthet. Og en dose alkohol. Jeg husket ikke så mye av det etterpå.
Vi havnet på vorspiel igjen. Du, jeg, og kjæresten min. Du var så hyggelig mot Øyvind, men sa ikke ett ord til meg.
Hva var det for noe?
Så flyttet jeg til Trondheim. Bort fra deg. Fysisk bort fra kjæresten, men likevel mye nærmere.
Så plutselig tok du kontakt ei natt. Sa at jeg hadde bedt deg dra til h**** den natta i mai. Så forsvant du. Det lå mye sinne i den lille beskjeden. Jeg ville jo ikke at du skulle hate meg.
Så jeg sendte deg en mail.
Jeg fikk svar. For første gang var vi ærlige. Du sa du hadde hatt sterke følelser for meg, men du kunne ikke gå fra "madammen" da hun hadde det så vanskelig.
Det skjønner jeg vel. Men før det da? Og senere da? Hvordan kunne du ha sånne følelser for meg når du var sammen med henne?
Du sa det aldri burde ha gått så langt. Men du ville heller kysse meg og brenne deg, enn aldri få kysse meg. Og at du var så forvirret, og jeg sendte ut så mange signaler. Du visste ikke hva jeg følte, du tok ikke hintene mine.Og at du savnet meg, men skjønte at ting aldri kunne bli det samme. Så siterte du the mile:
"People come into our lives and walk with us a mile,
and then because of circumstance they only stay a while.
They serve a need within the days that move so quickly by,
and then are gone beyond our reach, we often wonder why.
God only knows the reason that we meet and share a smile,
why people come into our lives and walk with us a mile."
Det var cheesy og klisjé, men også fint på en måte. Det oppsummerer vel deg, det.
Jeg svarte på samme måte, og sa at vi kunne vel bli venner igjen?
Hvem prøvde jeg å lure? Vi var vel aldri venner.
Etter noen mailer og høfligheter, ringte du meg igjen ei natt. Og alt var som før. Bare at det ikke var det. Vi mistet kontakten igjen.
Så gikk det to år. To hele år.
Og jeg traff deg i Stavanger av alle plasser. Jeg hadde ikke blitt mindre overrasket om det var Elton John som stod i kø på 7/11 sent en fredagskveld.
Du hadde mistet alle kameratene dine og skulle ta inn på hotell. Jeg hadde en ledig sofa. Vi snakket hele natta.
Jeg var over deg. Helt over deg. Så rart det føltes.
Det var slutt med kjæresten din. Hun hadde forlatt deg for en annen. Å, livets ironi. Du lurte på om jeg var lykkelig. Du trodde ikke på meg, prøvde å analysere i stykker forholdet mitt. Da gikk jeg og la meg. Alene. Selvfølgelig.
Du var borte da jeg stod opp lørdag morgen. Om kvelden fikk jeg melding igjen, og jeg fortalte at jeg var ute. Jeg satt og pratet med en kamerat jeg ikke hadde sett på lenge da jeg fikk melding fra deg. Du stod i andre enden av baren og sa jeg så opptatt ut. Hadde du alltid hatt det hundeblikket? Jeg snakket ferdig med kameraten min, og da var du borte. Jeg lot deg gå.
Jeg vet at kjærlighet ikke handler om vinnere og tapere.
Og jeg vet at du sikkert sjarmerer ti jenter i uka.
Det skjer at jeg tenker hva om? Og jeg blir oppgitt over deg. Men jeg angrer ikke, og jeg tror ikke du kunne gjort meg lykkeligere enn jeg er nå. Det finnes ingen vinnere og tapere, men jeg tror ikke at det er jeg som sitter igjen med Svarteper.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Livet er for kort, vet dere!
